Hva vet du som ikke jeg vet?

Nå om dagen kommer det så ofte opp en advert på Facebook som plager meg inn til sjelen. Det er veldig leit, for den har egentlig en god sak bak seg, men hvordan de har valgt å ordlegge seg sliter meg ned.

 

«SOS-barnebyer: Å ikke være ønsket er en vond start på livet»

Jeg er helt enig i setningen, men samtidig plager den meg skrekkelig. Mange vil nok her si hvordan er det dette angår deg da? For du har jo foreldre som er glad i deg. Det jeg vil si nå er, ja jeg er fullt klar over at mitt liv nå er, bokstavelig talt, en hel verden unna disse barna sin, så hva er det da som plager meg?

Jeg plages av min egen uvitenhet om de aller første månedene jeg begynte her på jorden. Mine foreldre i dag visste ikke at jeg eksiterte. Etter en opplevelse i 2008 har jeg en veldig sterk følelse av at det bare var to mennesker som visste om min eksistens. Hun som bar meg fram, og hennes far.

Hvorfor bare de to? Hvem er egentlig min far? Hva var det egentlig som skjedde? Det er så mange spørsmål, og det er slitsomt å være den som er adoptert, og ha følelsen av at min begynnelse ikke betyr det grann.

Og var jeg også uønsket der, eller var det som noen andre vil «pynte» på å si, at det var vanskelig for dem å beholde meg der i tillegg til min morfars egne barn.

Tilbake til SOS-barnebyer. Det er kommet inn 31 kommentarer (sist jeg sjekket) og jeg ser at mange blir fortvilet over barnas situasjon og lurer på om de kan gjøre noe mer. Mange oppmuntrer til at flere skal bli fadder. Andre lurer på hvorfor barna ikke blir adoptert bort.

«Det skulle vært lettere å adoptere disse små, hadde hatt mye kjærlighet å vise. Er ikke det bedre enn å vokse opp på et barnehjem uten stimuli?»

«Bedre å adoptere de bort enn at de skal bo på et barnehjem,…»

«Går det an å adoptere, så de får det bedre?»

Slike kommentarer åpner øynene mine for hvor lite folk har forsøkt å forstå adopsjon. Drømmen om å adoptere. Gi et barn et bedre liv. Det er helt sikkert gode tanker bak kommentarene rettet mot barna på barnehjem, det er bare det at jeg selv som adoptert ser folk som sier «dette er eneste løsning som er igjen».

Om de får det bedre kan være vanskelig å si. Jeg har sett en dokumentar som har fulgt en mor, far, og datter, som drar til Russland for å adoptere, ganske store barn. Ok, så er det å følge en familie som adopterer 3 barn (søsken) samtidig å sette alt litt på spissen, men de situasjonene og følelsene som oppstår for de adopterte er en sannhet også andre adopterte opplever.

Jeg kan ikke kommentere slikt på grupper som Facebook, der «gode mennesker» bare har «gode intensjoner». For hva vet vel jeg. Jeg har jo det gode liv nå. Eller har jeg det?

Jeg har et godt materielt liv, men når det emosjonelle livet mitt ikke er godt, lever jeg fortsatt et godt liv? Jeg blir ofte minnet på hvor elsket jeg er i familien jeg har og jeg er veldig glad for det. Det jeg er ute etter er bekreftelse på min adopsjon. Min situasjon, hvor jeg var forlatt tidlig i livet. Ingen andre adopterte sin.

 

Godt nytt år. Mitt ønske for året er at flere skal forstå, og høre på adopterte, og ikke stemple de som ytrer noe annet enn drømmen som utakknemlige.

 

 

Reklamer

Hvem er du?

Hvor mange ganger må det spørsmålet virre i hodet mitt. Kan jeg ikke bare få være i fred.

Hadde jeg gjort en bedre jobb enn de som er i ledelsen nå? Jeg hadde gjort alt for den jobben. De mener de brenner for den jobben, men jeg ser det ikke. For da hadde de ikke brydd seg om rushtrafikken på vei hjem. Hvis denne jobben skal være for de som trenger hjelp, hadde man ikke da satt seg selv først?

Jeg ville gjort det hvis jobben hadde en god struktur og ryddighet. Men det finnes ikke. Jeg har ikke en gang fått en jobbavtale.

Siden jeg nå ikke vil gi alt, gjør det meg til en dårlig person? Jeg kjenner innerst inne at jeg må nå beskytte meg selv. Jeg er ikke i ledelsen av jobben. En person som mener hun kan gjøre det, og er så rotete i hodet og utenpå . Jeg blir sliten og stresset. Jeg vil at brukerne skal ankomme jobben min og føle seg trygge der og på meg, men jeg føler meg ikke trygg selv så det er vanskelig å holde den fasaden.

Jeg skulle ønske jeg var den personen som våget å si når noe er urett. Skulle ønske samfunnet ikke lærte meg at jeg må ta hensyn til alle rundt meg, men glemte å lære meg å ta vare på meg selv også…

 

Hva har de med saken å gjøre..

Det er min sak. Den er vanskelig og rar nok som den er, så vær så snill, ikke bland *deg inn med dine spørsmål og meninger. Jeg er så forvirret selv, og det sliter meg ut å få spørsmål. De henger igjen i dager etterpå.

Også, hvis vi skal snakke sammen, kanskje lurt å slutte å tro at *du er så mye mer smartere og gjennomtenkt enn andre? Jeg hadde respekt for *deg da *du var kritisk men samtidig åpen for ulikheter. Nå er alt alle andre mener nærmest galt om de ikke tenker som *deg. Det er hvert fall ikke gøy når vi prater/diskuterer, og hvis jeg ikke orker å svare, fordi jeg vet hvordan *du reagerer, å få et teit spørrende blikk over meg med kommentaren «..skjønner du ikke hva jeg mener?». Spørsmålet er, kan *du fatte at jeg ikke orker å diskutere mer, om *ditt syn bare er svart-hvitt. Forhåndsbestemt av *deg selv.

Inntil *du flytter lenger hjemmefra enn vegg i vegg med familien din, og klarer å bli over en lang distanse uten å dra hjem nesten hver helg, ikke bland deg inn i at jeg nå ikke klarer å bo alene. Pliiis, så bakvendt. Men jeg bruker det ikke mot *deg…ennå.

Filipendulous

«Hanging by a thread»

Hvor lenge har jeg gått å hatt slike tanker? De begynte vel så smått på ungdomskolen. Da jeg ble ertet for å være for stor. Mobberne var hvert fall konkrete, det ser jeg nå i ettertid. Det var verre med lærerne som ikke likte meg, men jeg skjønte aldri hvorfor. De sa det heller aldri.

Jeg husker i mattetimene når jeg aldri forstod hva jeg skulle gjøre, da «lekte» jeg med passeren. Det er første gang jeg husker at fysisk smerte tok over for psykisk smerte. I heimkunnskapen ønsket jeg at en kniv skulle gjøre slutt på timen raskt, jeg følte meg aldri trygg med læreren jeg fikk i de timene. Hun var ofte så sur og oppgitt over meg. Da ønsket jeg at kniven skulle redde meg fra situasjonen.

Men jeg fortsatte å leve. Jeg har aldri latt sårene bli for store. Men der og da var det slik jeg reddet meg fra situasjonene og de vonde følelsene.

Jeg fikk time hos psykolog på den tiden og. Jeg husker ikke hvorfor i dag, men tror det var lav selvtillit, og at helsesøster så noe ved meg som ikke hun kunne hjelpe meg med. Men jeg følte meg ikke komfortabel hos den psykologen.

På videregående gikk første året mye bedre. Jeg fikk gode venner i klassen min, og jeg trivdes for en gang skyld på skolen. Andre året ble helt motsatt. Jeg forsøkte i begynnelsen, men jeg passet ikke med de nye menneskene jeg ble satt i klasse med. Jeg fant passeren igjen. Jeg stengte meg bort fra alle. Jeg var forvirret over alt og ville bare dø.

Legen fikk sendt meg til spesialister for å få stilt diagnose. Jeg fikk en ny psykolog, en som jeg trivdes litt bedre med. Jeg fikk snakket litt om de tanker jeg har dannet meg i årenes løp. Men igjen skjønner jeg at det ikke har hjulpet mye med de samtalene. Den jeg husker best å ha kommet overens med noen gang må være hun jeg fikk møte i Bergen, da jeg falt ned igjen. Jeg skjønner ikke at det er så vanskelig.

Jeg er ikke redd for å gå til tannlegen. Jeg er mer redd for personen jeg kommer til å møte. Kommer jeg til å få kjeft? Jeg er mer redd for å gå til legen, å måtte møte sure resepsjonistdamer bak skranken som ikke skjønner hvor redd jeg er. Hvor lang tid jeg har brukt på å samle krefter til å gå opp til legekontoret.

Jeg tenker og tenker, på livet og døden. Jeg tenker på meg og adopsjon. Jeg tenker at jeg vil gi opp. Men jeg gjør det ikke. Ennå.

Litt handling

Fikk humøret opp ved å gå å handle, med penger jeg egentlig ikke har, fordi jeg aldri får en jobb. Wooo…

Jeg har ikke tenkt å gi opp, men følelsene jeg har inni meg, som har vært der siden jeg var 17 hvertfall, gjør at mye blir tungt og spesielt i denne perioden. Jeg hadde håpet at lysere tider skulle rette litt på det, men tar nok lenger tid i år enn tidligere.

I am still alive.